– CRACKS IN THE DARK AND CHRISTMAS LIGHTS, BORDER CROSSINGS AND CAT AIDS...           [English below]

JUL I SPREKKEN er en føljetong i 24 deler –

– av Trygve Luktvasslimo

Blandingskatten Gregorij åpner små luker med opplevelser fra fortida som grensekatt mellom Polen og Belarus. Han forteller også om kattungdommen på et kattehjem i Slovenia og hvordan han en dag ble med den desperate musikalartisten Vlad på flukt nordover i Europa. Nå slår Gregorij tida ihjel med juleforberedelser og katteselfies i et hus langt utpå den nordnorske bygda, mens han er bekymret for om det har skjedd noe med menneskevennen Vlad, som ikke kom hjem etter jobb.

XMAS IN THE CRACK is a short story –

– by Trygve Luktvasslimo

Gregorij, a cat-century old feline of uncertain breed, shares memories from many years by the Belarusian-Polish border, his kittenhood in Slovenia, and how he one day joined the desperate musical artist Vlad on his flight through Europe to end up sharing a house with his human friend in the very far north. Gregorij keeps busy preparing for Christmas while taking cat selfies, but he’s anxious that something has happened to Vlad, who hasn’t been home for a while.

1.

For 100 katteår siden ble det født den søteste lille kattunge i en stall ved foten av fjellet Triglav i Slovenia. Det var meg! Jeg heter Gregorij. Mamma var uteligger, og pappa var én av mange streifkatter i hennes liv. Et par måneder etter deres korte bekjentskap kom jeg til verden. Vinteren kom ubønnhørlig, pappa hadde for lengst streifet videre, og mamma frøs i hjel etter at en kjip bøllekatt jaget oss ut av stallen.

Et fosterhjem for papirløse katter tok meg inn. Der opererte de inn en mikrochip i nakken på meg, og jeg fikk mitt eget kattepass. Gregorij av Triglav, står det når man åpner det.

Fra fosterhjemmet ble jeg adoptert av mennesket Krystyna, som kort tid etter tok oss i den skranglete bilen sin og flyttet til Białowieża-skogen nordøst i Polen. Store deler av livet mitt har jeg tilbrakt der, på grensen mellom Polen og Belarus. Det må jeg fortelle mer om senere.

Høysesongen av mitt katte­liv er nok forbi – jeg er tross alt 100 katteår. Men høysesongen for pynting kommer hvert år til jul, og alle katter elsker hjemmekos! Her henger jeg opp en elektrisk adventsstjerne som kan lyse for min menneskevenn Vlad, slik at han finner veien hjem til det lille huset vårt her ute på den nordnorske bygda.

ENGLISH 

A hundred cat years ago, the cutest little kitten was born in a stable at the foot of Mount Triglav in Slovenia. That was me! My name is Gregorij. My mum was homeless, and my dad was one of many stray cats in her life. A couple of months after their brief encounter, I was born. A harsh winter followed, my dad was long gone, and my mother froze to death after a cat bully chased us out of the stable.

I was placed in a foster home for undocumented felines, where I was microchipped and issued my own cat passport. Gregorij of Triglav, it says on the first page.

From foster care I was adopted by a human named Krystyna, who shortly thereafter put us in her shabby old car and moved to the Białowieża Forest in Poland. Most of my life I have spent in this area on the Polish–Belarusian border. I have to tell you more about that later.

The high season of my cat's life is long gone, considering my age. But the high season of decoration comes every year for Christmas, and all cats love cozy home time! Here I am, putting up a shimmering star to lead my human friend Vlad back home, to our little house here on the northernmost edge of Europe.

2. 

Da vi kom til bygda i fjor, før vi fikk dette huset, bodde vi en periode på flyktningmottaket. Siden strømmen av asylsøkere varierer i takt med hvor grusomme verdens kriger er, fungerer mottaket også som spahotell og privat aldershjem for å fylle opp rommene når det er lavkonjunktur. Alvrun, den førtidspensjonerte ordføreren som driver dette flerbrukshuset, fikset Vlad jobb som snekker. Han er flink, de skryter av ham. Han er uredd bråkete maskiner og har et eget håndlag med skarpe verktøy. En gang så jeg han stå og snurre på sin skinnende hammer som en revolver i en Western-film.

Vlad dro for å legge golvfliser hos Alvrun i morgenmørket forrige uke, og har ikke vært hjemme siden. Det siste jeg så av ham var baklyktene på pickupen med lyden av bilstereoen på full guffe, mens han sang med til sin tsjetsjenske pop. Da han ikke kom hjem ruslet jeg den kvelden opp til flyktningmottaket for å snuse. I snøen utenfor fant jeg en knust marmorert golvflis med blod på.

Vi katter har, i motsetning til for eksempel hunder, pokeransikt og kan holde på hemmeligheter gjennom et helt liv. Null problem. Når det kommer til mennesker, har hemmelighetene deres en tendens til å innhente dem. Snike seg innpå bakfra og dolke dem i ryggen, når de trodde de var trygge. Jeg vet hva Vlad prøver å skjule i sitt indre, og når jeg tenker på det får jeg ikke sove.

Søvnkvaliteten er generelt dårlig uten Vlad i senga. Mjau.

When we arrived in the village last year, before we got this house, we lived for a while at the refugee reception center. The influx of asylum seekers varies with how bloody the world’s wars and conflicts are, so the center also doubles as a spa hotel and a private retirement home to fill the rooms during slow periods. Alvrun, the early-retired mayor who runs this multi-use operation, got Vlad a job as a carpenter. He’s good at it — they praise him. He’s not afraid of noisy machines and has a special touch with sharp tools. Once, I saw him standing outside twirling his shiny hammer like a revolver in a Western movie.

Vlad left in the morning darkness last week to lay floor tiles for Alvrun, and he hasn’t been home since. The last I saw of him were the taillights of the truck and the car stereo blasting as he sang along to his Chechen pop. I strolled up to the refugee center later that evening to sniff around. In the snow outside, I found a shattered marbled floor tile with blood on it.

Cats have, unlike dogs, poker face, and we can keep a secret our entire lives. No problem. But when it comes to humans, their secrets have a way of sneaking up on them from behind. Stabbing them in the back, when they thought they were safe. I know what Vlad is trying to hide deep inside himself, and thinking about it keeps me from sleeping.

Sleep quality is generally poor without Vlad in this bed. Meow.

3. 

Min faste plass der på grensekontrollen var på en avsats oppunder taket. Polen lå til høyre, Belarus til venstre, og under meg kunne jeg følge med på det som foregikk. Menneskene som jobbet i de små buene satt bak et vindu hele dagen og håndterte pass og andre dokumenter inn og ut gjennom et lite hull i glasset. Når de var ferdig med skiftet sitt, kom det nye. Om natten var det stengt, da hoppet jeg og de andre grensekattene ned og sniffet på ting, jaktet natteaktive smågnagere.

Kattepasset mitt lå i en skuff hjemme hos Krystyna inne i den mektige Białowieża-skogen, hvor det også bor bison, ulv og villsvin. Jeg gikk til Krystyna og fikk mat når det var dårlig med mus og spurver, eller jeg ikke orket å jakte. Om sommeren var jeg nesten aldri i huset i skogen, men da snøen begynte å komme, når det ble mørkere, brunt og vått, da var jeg der oftere. Krystyna drev Bed&Breakfast i de varme månedene, og brukte resten av tiden sin på humanitær bistand til diverse sjeler fortapt i den mørke løvskogen - og i livets skog.

Mye vann har rent i elvene, og meget har blitt skjult i Białowieża-skogen som brer seg inn i både Belarus og i Polen. Under andre verdenskrig ble jødiske familier fra landsbyene rundt tvunget inn i skogen på flukt fra nazistene. Mange kom aldri ut igjen, de kanskje frøs eller sultet ihjel, kanskje de gikk seg fast i myra eller så fant soldatene dem og skjøt dem.

Etter krigen flyttet man landegrensene for siste gang, og den grenseovergangen hvor jeg holdt til, har stått på samme sted siden 1946, og området har ikke forandret seg særlig mye.

Helt til høsten for 32 katteår siden, da ble det store omveltninger.

From my spot on a ledge up under the roof beams of the border control post, I had the perfect overview. Poland was on the right, Belarus on the left, and in the arches below me, border patrol officers sat behind windows in little booths, moving passports and other documents in and out through a small hole in the glass. When they finished their shift, others took over. At night everything was closed. Then I and the other border cats jumped down, sniffed things, and hunted down nocturnal, small rodents.

My cat passport lay in a drawer at Krystyna’s house in the mighty Białowieża forest, where bison, wolves and wild boars roam. I went to Krystyna for food if mice and sparrows were scarce, or I didn't have the energy to hunt. In the summer, I was hardly ever in the house in the woods, but when the snow started falling, when it got dark, brown and wet, I was there more frequently. Krystyna ran a Bed&Breakfast in the warm months. The rest of her time she devoted to humanitarian aid for souls lost in the dark forest of life.

Much water has flowed into the rivers, and many horrible secrets have been buried in the Białowieża, which actually spreads into both Belarus and Poland. During World War II, Jewish families from the nearby villages were forced into the forest as they fled from the Nazis. Many of them never came out again. They probably froze to death, or starved, maybe they got stuck in the mires, or the German soldiers found them and shot them in cold blood.

After the war, the national borders were moved for the last time. The crossing where I stayed has been in the same place since 1946, and the area has not changed much.

Until the autumn of 32 cat years ago, when everything changed.

4. 

Da blodprøve-dama fra veterinærklinikken dukket opp på grenseposten, skjønte jeg at noe ikke var som det skulle være. Blodprøve-dama ga meg for noen år siden diagnosen katte-AIDS. Jeg er enda ganske frisk og rask, men har betennelse i tannkjøttet, det blør noen ganger. Det finnes ingen medisin for å kurere katte-AIDS. Jeg er i tillegg gammel, så dette vil bli min bane.

Tilbake i min katteungdom, kom blodprøve-dama flyktende via det som på den tida het Hviterussland. Hun var bare ei tenåringsjente da, hun hadde ikke lært seg å ta blodprøver enda. Mens mora hennes sto i passkontrollen, lekte vi med en bit garn.

De slo seg ned rett innenfor grensen på polsk side, ganske uvanlig, flyktinger som kommer langveisfra fortsetter ofte lengre inn i Europa. Hun utdannet seg etterhvert til bioingeniør. Hun var en favoritt på klinikken fordi hun skjønte at katter liker å bli klødd hardt og bestemt. Det skal mye til for menneskefingrene å nå gjennom det tykke laget med pels. Mange stryker oss bare på hårene. Det føles helt meningsløst for en katt, vi har ikke nerver i hårstråene.

Blodprøve-dama ble nå deportert tilbake til Somalia, fordi det ble oppdaget en feil med dokumentene hennes, en feil som hennes mor var ansvarlig for. Vaktene geleidet henne gjennom stålgjerdet, i motsatt retning av slik hun hadde kommet da hun var jente, men med de samme koffertene, en rosa og en brun, med ødelagte hjul. Moren var ikke med lenger. Jeg løp bort for å si mjau, men hun forsvant inn i en buss og borte var hun.

Det 20 mil lange stålgjerdet, det var et resultat av omveltningene for 32 katteår siden.

When the veterinarian from the clinic showed up at the border post, I knew something wasn’t right. A few years ago she was the one who diagnosed me with AIDS. I’m still fairly healthy, but I have inflammation in my gums, and they bleed sometimes. There is no cure for cat AIDS. And since I’m old as well, this will eventually be the end of me.

Back when I was still in my cat youth, the veterinarian came fleeing through what at the time was called White Russia. She was only a teenage girl then, and she hadn’t learned how to take blood tests yet. While her mother stood at passport control, the girl and I played with a piece of yarn.

They settled just inside the border on the Polish side—quite unusual, as refugees who come from afar usually travel farther into Europe. She eventually trained to become a biomedical laboratory scientist. Among cats, she became a favourite at the clinic because she understood that cats like to be scratched firmly and decisively. It takes a lot for human fingers to get through our thick layer of fur. Many people just stroke us with the hairs. That feels completely meaningless to a cat—we do not have nerves in the strands of hair.

The veterinarian is now being deported back to Somalia because some kind of error in her passport was discovered, an error her mother was responsible for. The guards escorted her through the steel fence, now in the opposite direction from the way she came when she was a girl, but with the same suitcases—one pink and one brown, both with broken wheels. Her mother was no longer with her. I ran over to say meow, but she disappeared into a bus, and then she was gone.

The 186-kilometre-long steel fence was a result of the upheavals 32 cat-years ago.

5.

Jeg lager kaffe og tenker tilbake på høsten for 32 katteår siden, altså i 2021. Da forandret alt seg på den delen av grensen mellom Europa og verden utenfor, hvor jeg, grensekatten Gregorij, var lommekjent.

Det begynte å strømme til horder av folk fra Belarus-siden. Fra Syria, noen fra Sudan, Kamerun, det kom irakiske araberfamilier, kurdiske barn, afghanske tenåringer, og ikke minst russere. De hadde blitt oppmuntret, noen sponset, noen smuglet, flydd inn i til Minsk og kjørt til vilkårlige steder langs grensen. I mørket, skjult av skogens trær, for å unngå vakthold, komme seg inn i Schengen, søke asyl. Før året var omme hadde titusener av mennesker bølget inn over Europas østlige grenser, ikke bare i Polen, men også i Litauen og Latvia.

Den mektige Białowieża-skogen, verdensarv og den siste gjenlevende flik av Europas opprinnelige urskog, har vært så strengt beskyttet at menneskene må leie en guide for å få lov å entre deler av den. Vernebestemmelsene feide de nå til side, og det ble det bygd vei langs grensen etter at de hadde hugget ned et eiketre som var over 2000 katteår gammelt, ja jeg vet, det er svimlende. De drenerte effektivt myrene og lesset på med pukk og grus. Så kom anleggsmaskinene, sammen med de kamuflasjefargede bilene med soldater og geværer i.

De satte opp et gjerde av skinnende blankt stål  langs hele grenselinjen som er flere titalls mil lang. Gjerdet er over 100 katteetasjer høyt og har sylskarp piggtråd på toppen. For mennesker er konstruksjonen nesten ugjennomtrengelig. Ulveflokker ble splittet opp, bisonfamilier adskilt, villsvinslekter separert og til og med et aldrende elgpar endte opp på hver sin side av gjerdet.

For meg personlig spilte stålgjerdet ingen rolle. Jeg smøg galant i sprekkene mellom metallstolpene. Og det var ingen passkontroll for lokale katter, selv om jeg jo har pass fra tiden i Slovenia, som dere vet. Grensekatten Gregorij av Triglav!

I make coffee and think back to the autumn of 32 cat years ago, in 2021, when everything changed on this border between Europe and the world beyond which I, Gregorij, knew every nook and cranny of.

It began with hordes of humans streaming in from the Belarus side. Some from Syria, others from Sudan and Cameroon; Iraqi Arab families came, Kurdish children, Afghan teenagers, and not least Russians. They had been encouraged, some sponsored, some smuggled, flown into Minsk and driven to random spots along the border. In the dark, hidden by the thick canopy, they  tried to avoid patrols, get into Schengen, apply for asylum. Before the year was over, tens of thousands of people had surged across Europe’s eastern borders—not only into Poland, but also into Lithuania and Latvia.

The mighty Białowieża Forest, a World Heritage site and the last remaining fragment of Europe’s original primeval forest, had been so strictly protected that humans needed to hire a guide to be allowed to enter parts of it. Now those protections were brushed aside, and a road was built along the border after they cut down an oak tree that was more than 2,000 cat years old, dizzying, I know. They efficiently drained the marshes and piled on crushed stone and gravel. Then came the construction machines, along with camouflage-painted vehicles carrying soldiers and rifles.

They put up a fence of shiny, gleaming steel along the entire border, which stretches for hundreds of kilometers. The fence is over 100 cat stories high and has razor-sharp barbed wire on top. For humans, the structure is almost impenetrable. Wolf packs were split apart, bison families separated, wild boar lineages divided, and even an elderly moose couple ended up on opposite sides of the fence.

For me personally, the steel fence made no difference. I slipped gracefully through the cracks between the metal posts. And there was no passport control for local cats there—though of course I do have a passport from back in Slovenia, as you know. Gregorij of Triglav!

6. 

En nervebunt av et menneske dukket en solskinnsdag opp på grensen mellom Europa og verden bortenfor. Han fortalte kontrolløren at han het Vlad og klødde seg stadig på ørene mens han ble utspurt. Oppe på avsatsen lå jeg og en perser med potene krøllet innunder oss. Vi fulgte nøye med. Kløing på ørene er et åpenbart tegn på menneskelig nervøsitet. Jeg veddet en mus med perseren på at denne Vlad løy. Men om hva? Passet og visumet ble uansett godkjent, han fikk et stempel og ble vinket gjennom. Og så var det noe kjent med Vlad. Hvor hadde jeg han fra? Jeg måtte nærmere for å se.

Vlad tente seg en sigarett ved busstoppet på den europeiske siden av gjerdet. Sola blinket i piggtråden mot den blå vinterhimmelen mens han brettet sammen papirene sine. Grensekontrolløren skrek ampert fra bak glassveggen sin at det kom røyk inn til henne.

Jeg smatt lydløst gjennom gjerdet, snek meg bort til Vlad bakfra, og strøk meg forsiktig langs buksebeina hans. Mothakene på et tistelfrø hadde hektet seg til skoen.

Vlad skvatt, han så ikke at jeg kom. Han luktet adrenalin. Jeg tenkte at katter lærer seg å skjule følelsene sine bedre, for å overleve. Vlad stumpet røyken, tok hintet og plukket meg opp. Vlad klødde meg hardt og bestemt, og jeg var umiddelbart i den syvende himmel, mens han løftet meg opp i hodehøyde.

Øynene hans bar på stor sorg, og de var grønne, nesten som hos en katt. Så gjenkjente jeg Vlad.

Downward facing cat!

A bundle of nerves in human form appeared one sunny day at the border between Europe and the world beyond. He told the border officer that his name was Vlad and kept scratching his ears while he was being questioned. Up on the ledge lay a Persian and I, our paws tucked underneath us. We watched closely. Ear-scratching is a dead giveaway of human nervousness. I bet the Persian a mouse that this Vlad was lying. But about what?

His passport and visa were approved anyway, he got his stamps, and was waved through. There was something familiar about Vlad. Where had I seen him before? I had to get closer to see.

Vlad lit a cigarette at the bus stop on the European side of the fence. The sun glinted off the barbed wire against the blue winter sky as he folded up his papers. The border guard shouted from behind her glass that smoke was drifting into her booth.

I elegantly slipped through the fence, snuck up behind Vlad, and brushed myself carefully against his pant legs. The barbs of a thistle seed had caught on his shoe.

Vlad jumped, he hadn’t seen me coming. He smelled of adrenaline. I was thinking that cats learn to hide their emotions better, for survival. Vlad stubbed out the cigarette, took the hint, and picked me up. He scratched me firmly and decisively, and I was immediately transported to the seventh heaven, as he lifted me to head height.

His eyes carried great sorrow, and they were green, almost like a cat’s. Then I recognized Vlad.

7. 

Etter at Vlad dro videre, trakk skyer foran sola og været slo om. Den florlette nysnøen fra dagene før ble først til brunt slaps som var heslig på potene, og så var alt borte. Når det regnet, eller snødde, klatret jeg opp de skråstilte trestokkene som bar taket over kontrollørene, til min tørre og fine avsats med perfekt oversikt. Det bodde også taksvaler der, men bare om sommeren. De hadde på det tidspunktet fløyet sørover, og det var stille.

Perseren kom klatrende opp med en død mus i kjeften, som hun (uten å se på meg) langsomt og konsentrert knasket i seg til det bare var galleblæren og fortennene igjen. Mens hun vasket blodet fra munnvikene så hun endelig på meg og lurte på om jeg hadde funnet ut noe om mennesket fra dagen før. Hadde jeg flørtet? Var han god på å klø? Jeg burde oppleve mer av verden før det ble for sent, sa hun, og jeg skjønte på tonen hennes at ryktet om katte-AIDSen min hadde begynt å spre seg.

Jeg hadde gjenkjent Vlad. Selv om han hadde barbert av seg den bølgende brune hodepelsen og anlagt ansiktspels, var de grønne øynene unike som poteavtrykk, og for meg, og alle andre katter som hadde sett musicalen Rats, var han avslørt. Men - alle hemmeligheter er som kjent trygge hos katter, det er bare menneskene som klør seg på ørene når de lyver.

Andre søndag i advent, det er iskaldt ute, og jeg er fortsatt hjemme alene. En trompetmelodi fra Rats gjaller mellom ørene. 

After Vlad moved on, clouds drifted in to block the sun and the weather changed. The delicate new snow from the preceding days first turned into brown slush that felt disgusting on my paws, and then it was all gone. Whenever it rained, or snowed, I climbed up the slanted wooden beams that held the roof over the guards’ booths, to my dry and comfortable ledge with the perfect view. House martins lived there too, but only in the summer. By then they had flown south, and it was quiet.

The Persian came climbing up with a dead mouse in her mouth, which she (without looking at me) slowly and intently crunched down until only the gallbladder and the front teeth were left. While she carefully licked the blood from the corners of her mouth, she finally looked at me and wondered if I had figured anything out about the human from the day before. Had I been flirting?

Was he good at scratching? I should experience more of the world before it was too late, she said, and from her tone I understood that the rumor about my cat AIDS had begun to spread.

I had recognized Vlad. Even though he had shaved off his wavy brown head-fur and grown facial fur, his green eyes were as unique as pawprints, and for me—and for every other cat who had seen the musical Rats—he was exposed. But, as everyone knows, all secrets are safe with cats; it’s only humans who scratch their ears when they lie.

Second Sunday of Advent, it’s freezing outside, and I am still home alone. A trumpet melody from Rats echoes in my head.

8.

Jeg syr nordnorsk kjøttrull til jul og nynner på Rats.

Musicalen, som opprinnelig var en obskur tsjetsjensk undergrunns-produksjon, ble oppdaget av en Broadway-stjerne på ferie i Groznyj, kjøpt opp, omskrevet og oversatt til en rekke språk og distribuert som en franchise rundt om i verden.

Handlingen i Rats foregår i en kirke, eller nærmere bestemt i kirkens kjeller, i og rundt en søppelcontainer. Rats dreier seg om hvordan tilværelsen til en klan kirkerotter endrer seg den vinterdagen bengalkatten Romeo kommer vaklende inn i den mørke søppelkjelleren og segner om foran dem med et brak, bevisstløs. Romeo har sår på kroppen, pelsen er skabbete. Det sies aldri eksplisitt, men i subteksten ligger det at han har katte-AIDS. Rotteklanens overhoder advarer hverandre mot smittefare, et mindretall foreslår å spise katten, de fleste andre er redde for å bli spist av den. Flertallet avgjør, og ingen vil til slutt ha noe med den syke katten å gjøre.

I en brutal avvisning, mens en snøstorm jamrer om kirkens fire hjørner, dytter rottene den pleietrengende bengalen tilbake ut på gata, for å dø. Imidlertid trosser den trebeinte rotta Julie klanens avgjørelse. I hemmelighet sniker hun seg ut i vinternatten, sleper AIDS-Romeo inn i en fraflyttet søppeldunk og etter en god porsjon omsorg finner de to utskuddene sammen i et vennskap og en allianse.

Ikke glem at dette er en musical, og spesielt duetten High Season ble en hit hvor teksten, som beskriver å være i utakt med årstidene, brukes som en metafor for å aldri passe inn. Rats er allegorisk og full av symbolikk og referanser, og det gjorde musicalen akkurat passe eksplisitt når det gjaldt det politiske eller religiøse slik at den ble populær på tvers av mange kulturer.

For å komme til poenget: I forbindelse med premieren på Broadway, som jeg forøvrig så på TVen til offiserene i grensevaktbua, intervjuet de den opprinnelige katten Romeo fra den obskure tsjetsjenske originalen. Og den opprinnelige katten var altså Vlad! Vlad! Som hadde klødd meg. Hans fingre hadde penetrert mine beskyttende pelslag og ja, han hadde ikke bare klødd meg, han hadde berørt meg. Og i tillegg: jeg har katte-AIDS! Hva er oddsen for at dette skjer?

Uansett, like plutselig som han hadde dukket opp, så var Vlad-Romeo borte som dugg for solen, og jeg lå der på avsatsen min, oppunder takbjelkene, og mjauet. Svimmel over livet. Eller svimmel på grunn av blodmangel fordi jeg blødde konstant fra tannkjøttet.

I’m stitching on a northern Norwegian meat roll for Christmas while humming to the musical Rats.

What was originally an obscure Chechen underground production, was discovered by a Broadway star on vacation in Grozny, bought, rewritten, and later distributed as a franchise around the world in multiple languages.

The plot of Rats takes place in a church—or more precisely, in the church basement, in and around a garbage container. Rats is about how the lives of a clan of church rats change one winter day when the Bengal cat Romeo comes staggering into the dark cellar and collapses in front of them with a crash, unconscious. Romeo has wounds on his body, his fur is mangy. It’s never stated explicitly, but the subtext suggests that he has cat AIDS. The leaders of the rat clan warn each other about the risk of infection; a minority suggests eating the cat, while others are afraid of being eaten by him. The majority decides, and in the end no one wants anything to do with the sick cat.

In a brutal rejection, while a snowstorm howls around the corners of the church, the rats push the care-needing Bengal back out onto the street to die. However, Julie, the three-legged rat, defies the clan’s decision. She secretly sneaks out into the winter night, drags AIDS-Romeo into an abandoned dumpster, and after giving him a good dose of care, the two outcasts form a friendship and an alliance.

Don’t forget that this is a musical, and especially the duet “High Season” became a hit, with lyrics describing being out of sync with the seasons—used as a metaphor for never fitting in. The story is allegorical and full of symbolism and references, and it made Rats just explicit enough in its political or religious themes to allow it popularity across many cultures.

To get to the point: in connection with the Broadway premiere—which, by the way, I watched on the TV in the border-guards’ lunch room—they interviewed the original Romeo from the obscure Chechen version. And that was Vlad! Vlad, whose fingers had reached through my protective layers of fur, and no, he had not only scratched me—he had touched me. And: I have cat AIDS. What are the odds?

Anyway, just as suddenly as he had appeared, Vlad-Romeo was gone again, and I lay there on my little ledge, up under the roof beams, meowing. Dizzy from life. Or dizzy from lack of blood, because my gums were bleeding.

9.

I Vlads hemmelige hjemland Tsjetsjenia feirer de ikke jul. Og jeg er jo katt, og katter er ikke religiøse. Men alle tradisjoner som medfører pynting, hjemmekos eller ekstra god mat – de adopterer jeg ukritisk. Jeg har mye å gjøre for at huset skal bli ferdig. Til oss. Håper jeg. Jeg har ikke sett Vlad på noen dager. Jeg vet ikke hvor han er.

De knuste golvflisene jeg fant luktet av ham, men blodet var fra noen andre. Det var ikke fra noen av de faste i bygda, jeg vet hvordan de dunster. 

Perseren sa en gang til meg at jeg hadde en tendens til å ende opp i destruktive, usunne relasjoner med mennesker. Hun sa at jeg er selvutslettende, noe jeg ikke synes stemmer. Men jeg er født på gata. Mora mi var, la oss innrømme det, prostituert og frøs i hjel mens jeg fortsatt diet. Jeg har bodd på fosterhjem fordi jeg var foreldreløs - og jeg ble senere adoptert. Så kanskje ikke varsellampene mine funker helt som de skal, ikke vet jeg.

En gang satt jeg pal flere uker i strekk utenfor vinduet hos en høygravid palestinsk dame på asylmottaket inne i landsbyen.

Hun ga meg nesten aldri mat, og jeg frøs ofte. Men alt var glemt når hennes magiske fingre fant veien inn gjennom underpelsen min og helt ned til huden. Ofte gikk det dagevis mellom hver kløing. Det var verdt ventinga. Vi katter er eksperter på å vente.

Jeg styrtet fra den syvende himmel da hun forlot meg plutselig. Midt på natten ble hun hentet og kjørt avgårde i en minibuss med sotede vinduer, uten forvarsel. Folk forsvinner. Dyr forsvinner. Jeg er vant til det.

In Vlad’s secret homeland Chechnya, they don’t celebrate Christmas. And I’m a cat, and cats aren’t religious. Although any tradition that involves decorations, cozy time, or extra good food—I will adopt uncritically. I have a lot to do to get the house finished. For us. I hope. I haven’t seen Vlad for a few days. I don’t know where he is.

The broken floor tiles I’d found smelled of him, but the blood stains were somebody else’s. And not from the villagers, I knew their odours.

The Persian once told me that I have a tendency to end up in destructive, unhealthy relationships with humans. She says I’m self-sacrificing, which I don’t think is true. But I was born on the street. My mother was a prostitute and froze to death while I was still nursing. I lived in foster homes because I was an orphan—and I was later adopted. So I’m probably drawn to people with troubled fates, because it's normal to me.

Once, I sat for several weeks in a row outside the window of a heavily pregnant Palestinian woman at the asylum center in the village.

She fed me on a highly irregular basis, and I was often cold. But everything was forgotten when her magical fingertips found their way through my undercoat and all the way down to the skin. Days often passed between each scratch, but it was worth the wait. Cats are experts at waiting.

I fell from seventh heaven when she suddenly left me. In the middle of the night, she was picked up and driven away in a van with tainted windows, no warning. People disappear. Animals disappear. I am used to it.

10.

En gang for lenge siden klarte jeg, dessverre, å snike meg ombord i en lastecontainer som inneholdt en hel menneskegruppe fra Vietnam. Barn, voksne, alle aldre var representert. De klødde meg i omganger. Det var himmelsk, jeg ble sendt rundt mellom dem som en lykkeamulett. Vi ble innestengt i containeren og rullet avgårde på et tog. Vi kjørte i lang, lang tid, til den taktfaste lyden av hjulene over skjøtene i jernskinnene. Så stod vi stille i enda lengre tid. Når containerdøren ble åpnet, hadde de sluttet å klø meg, de bare lå der, alle menneskene, uten å røre på seg.

Det var på værhåret at jeg overlevde. Jeg måtte finne veien tilbake fra en godsterminal langt, langt unna. Det tok en hel sommer å traske hjem, jeg måtte forsere Białowieża-skogen på blødende poter og ble nesten spist av en ulv. På sensommeren fant jeg endelig huset til Krystyna. Sammen med syriske Mirza drev de et vegetarisk bed & breakfast, så det var fullt av folk der. Om vinteren brukte de tida på å drive en nødtelefon og tilby førstehjelp når det oppstod situasjoner knyttet til flyktningene i området. Det var koselig å være der, på tross av at de ikke serverte kjøtt. 

De dagene etter at Vlad hadde dukket opp og så forsvunnet, drømte jeg ofte om hans fingre stikke seg ned gjennom overpels og underhår til de stedene hvor bare de beste når. På permanent basis, våget jeg å se for meg.

Jeg er gammel og syk. Det må være lov å drømme. Men nå er jeg her. Bretter badehåndklær for et menneske som tilsynelatende har forlatt meg. Kanskje perseren som sa jeg var selvutslettende hadde et poeng?

A long time ago, I – unfortunately – managed to sneak aboard a shipping container that held an entire group of people from Vietnam. Children, adults, all ages were represented. They took turns scratching me. It was heavenly — I was passed around among them like a lucky charm. We were locked inside the container and rolled off on a train. We traveled for a very, very long time. Then we stood still for even longer. When the container door was finally opened, they had stopped scratching me; they were just lying there, all the humans, without moving.

I survived by a whisker. I had to find my way back from a freight terminal far, far away. It took me an entire summer to trek home; I had to cross the whole Białowieża Forest on bleeding paws and was nearly eaten by a wolf. In late summer, I found the house of Krystyna. Together with Syrian Mirza they ran a vegetarian bed and breakfast. In the winter, they had an emergency phone line and offered first aid for refugees in need. It was a cozy place, despite its lack of meat.

In the days after Vlad had appeared and then disappeared, I dreamed of feeling his fingers finding their way down through my outer coat and underfur to the places only the best ever reach. On a permanent basis, I dared to imagine.

I am old and sick. Surely I’m allowed to dream. But now, here I am, folding bath towels for a human who appears to have abandoned me. Maybe the Persian who claimed I was self-sacrificing had a point?

11.

Etter hendelsen med vietnameserne som kvaltes i containeren, med den påfølgende vandringen gjennom Białowieża, ble jeg en stund hos Krystyna.

Syriske Mirza bodde med henne nå og lagde falafel til b&b-gjestene, men hans reise hadde vært strabasiøs. Først ble han fanget inn i det syriske regimets hær som 17-åring. Da han rømte kom de etter ham. Det eneste stedet han klarte å komme seg til var Sudan. Der gikk det fra dårlig til verre, og han fant en smugler som fikk han til Moskva og videre i 12 timer til Minsk. Derfra gikk ferden til Brest hvor han klarte å krysse grensen. Langt inne i skogen fant grensevaktene Mirza, de tok passet og telefonen mens de slo han. Så kom det en bil, en van, og kjørte han og to irakere tilbake østover hvor de ble dyttet ut og forlatt i ei myr.

De streifet rundt i området, uten mat, med søkkvåte sko. Om natten lå de og hutret under kvister og plastposer. Til slutt ble de funnet av et team av frivillige, men da hadde den ene irakeren frosset i hjel. Mirza påstod at den døde kroppen hadde blitt slept bort av villsvin mens de forsøkte sove, og at de hørte dyrenes knasende tyggelyder. Krystyna var en del av frivillig-teamet, og hun tok Mirza med til huset i skogen hvor han fikk mat og varme. Han endte til slutt opp i Tyskland, men året etter var han tilbake hos Krystyna. Denne gangen for å tråle skogen på leting etter fortapte flyktninger sammen med de lokale. Han hadde ikke klart å slutte å tenke på irakeren og villsvinets tenner. Han ville hjelpe til.

After the tragedy with the Vietnamese who suffocated to death in the shipping container, and the subsequent trek through Białowieża, I stayed with Krystyna for a while.

The Syrian Mirza was living with her now. He served up his home-made falafel to the B&B guests, but his journey had been arduous. First, he was drafted into the Syrian regime’s army at the age of 17. When he fled, they came after him. The only place he managed to reach was Sudan. Things went from bad to worse, and he found a human smuggler who got him to Moscow and then onward, twelve hours, to Minsk. From there he travelled to Brest, where he managed to cross the border. Deep inside the forest, the border guards found Mirza; they took his passport and phone while beating him. Then a car came—a van—and drove him and two Iraqis back eastward, where they were pushed out and abandoned in a swamp.

They wandered around the area without food, their shoes soaking wet, trying to sleep shivering under twigs and plastic bags. Eventually they were found by a team of volunteers, but by then one of the Iraqis had frozen to death. Mirza claimed that the body had been dragged away by wild boar into the darkness of night while they could do nothing. Krystyna was part of the volunteer team, and she brought Mirza to the house in the woods, where he received food and warmth. He eventually ended up in Germany, but the following year he returned to Krystyna. This time to comb the forest in search of refugees together with the locals. He had not been able to stop thinking about the Iraqi man and the crunching jaws of the boar. He wanted to help.

12. 

Grensekontrollposten ligger som en sluse på en eldgammel ferdselsåre mellom øst og vest. Trafikken kommer inn fra begge sider på en asfaltert vei. Først blir veien splittet i kjørefelt som separerer personbiler fra tungtrafikk, og hver av disse blir videre oppdelt i flere filer for å effektivt kontrollere folk og last. Et steinkast unna går et togspor med en egen kontrollpost. Det var forresten det jeg hoppet inn i den fraktcontaineren den gangen.

For enden av raden med vaktbuer ligger et eget bygg med pauserom for vaktene, samt et par glattceller som brukes av polske myndigheter til midlertidig oppbevaring av særlig problematiske mennesker.

Grensegjerdet stod ferdig i 2022, og har etterhvert blitt forsterket og utstyrt med sensorer og kameraer. På polsk side ligger det parallelt med gjerdet en egen stripe med piggtråd, som et tornekratt. Mellom gjerdet og piggtråd-krattet er det gjort plass til en vei som anleggsmaskiner og militærkjøretøy trafikkerer. Så, et par meter inn på østsiden av gjerdet kommer den faktiske internasjonale grensen, hvor det er satt opp karakteristiske grensestolper. De polske er malt med diagonale røde og hvite striper, de belarusiske med vertikale linjer i rødt og grønt, spisse som blyanter på toppen.

Mye lengre inn på belarusisk side, opptil en mil, går det en egen piggtråd- og metallkonstruksjon som er fra 80-tallet og som også strekker seg nordover langs grensene mot Litauen og Latvia. Dette området mellom det nye polske gjerdet og den belarusiske barrieren kalles “sistiema” – eller “muharrama” på arabisk, som betyr “forbudt”. “Dødssonen”, kaller noen det, og hevder det er dit grensepatruljen frakter deg tilbake hvis de finner deg før du får søkt asyl. I dødssonen hersker villsvin og militære underjordiske skogfengsler.

En av de karakteristiske små bussene som frakter flyktninger kom kjørende opp til parkeringen bortenfor vaktbuene. Bilen rygget inn foran inngangen til cellene, og bakdøra ble åpnet av to kamuflasjekledde med maskinpistoler og finlandshetter. Ut snublet en forslått mann som ble liggende på asfalten helt til han fikk et spark i ryggen og måtte ha hjelp fra soldatene for å klare de få skrittene inn i bygget.

Jeg reiste meg med et rykk og så på perseren ved min side. Kunne det være? Ble min drøm til realitet? Hun hadde sett det samme.

The border control post sits on an ancient route between East and West. Traffic arrives from both sides on a paved road. First, the road is split into two lanes that separate passenger cars from heavy transport, and each of these is further divided to efficiently control people and cargo. A stone’s throw away runs a railway track with its own control post. That was, by the way, where I jumped into that freight container.

At the end of the row of guard booths there is a separate building with a break room for the guards, as well as a couple of holding cells used by the authorities for the temporary detention of particularly problematic individuals.

The border fence was completed in 2022 and has gradually been reinforced and equipped with sensors and cameras. On the Polish side, parallel to the fence, lies a separate strip of barbed wire, like a continous thorn bush. Between the fence and the barbed-wire thicket, space has been cleared for a road used by construction machinery and military vehicles. Then, a few meters further east, on the other side of the fence, comes the actual international line, where characteristic border posts have been erected. The Polish ones are painted with diagonal red and white stripes, the Belarusian ones with vertical stripes in red and green, sharpened like pencils at the top.

Much farther inside Belarusian territory—up to ten kilometers—runs an older barbed-wire and metal structure from the 1980s, which also stretches north along the borders with Lithuania and Latvia. This area between the new Polish fence and the Belarusian barrier is called the “sistiema”—or “muharrama” in Arabic, meaning “forbidden.” “The death zone”, some call it, claiming that this is where the border patrol takes you back to if they find you before you manage to apply for asylum. In the death zone rule wild boars and military underground forest prisons.

One of the characteristic mini buses that transport refugees drove up to the parking lot beyond the guard booths. The vehicle reversed up to the entrance of the cells, and the back door was opened by two men in camouflage, armed with machine guns and wearing balaclavas. Out stumbled a battered man who lay on the asphalt until he received a kick in the back and had to be helped by the soldiers to manage the few steps into the building.

I jerked to my feet and looked at the Persian next to me. Could it be? Had my dream become reality? She had seen it too.

13. 

Jeg satt tålmodig oppe på avsatsen min med blikket fiksert på parkeringsplassen til det endelig ble kveld, da løp jeg ned. Vlads adrenalineim lå tjukt i lufta. Det var blodflekker på asfalten, og 7-seteren var forsvunnet. Jeg trodde jeg hadde hørt folkene snakke russisk med hverandre, og engelsk med vaktene.

De polske myndighetene ble regelmessig anklaget for såkalte “push-backs”, hvor mennesker som var på flukt ble fanget inn og kjørt tilbake til grensen, eller gjerne inn til den belarusiske “sistiema”-sonen som jeg fortalte om i går. Myndighetene argumenterte på sin side med at migrasjonsstrømmen var styrt inn over disse grensene for å destabilisere Europa, og at det hele var orkestrert av Minsk i samarbeid med Kreml. De påstod at de på belarusisk side faktisk hjalp til med å transportere flyktninger, og at de utstyrte dem med tenger, baufiler, stiger og andre ting de kunne bruke for å komme seg gjennom piggtråden.

Ved et tilfelle ble en polsk grensevakt knivstukket og drept av noen som prøvde å krysse grensen. Da innførte de en unntakssone som gikk 6 mil inn i Polen, med totalforbud om å befinne seg nærmere enn 200 meter til grensen, og hvor det å yte humanitær bistand ble straffeforfulgt. Krystyna var involvert i en slik rettssak.

Dette som hadde skjedd på parkeringsplassen var noe ganske annet enn slike “pusch-backs”. De hadde brukt cellene, for det første, og det var til spesialtilfeller. Siden de i tillegg snakket russisk var åpenbart ikke dette polske grensevakter.

Det var mørkt inne på rommet hvor jeg antok at min utkårede satt bak lås og slå. Vaktene var gått hjem for lenge siden, og litt på avstand gikk perseren rundt og sniffet på ting på den stille på grensekontrollen mens hun kastet et blikk i min retning nå og da.

En sky trakk seg til siden og slapp en månestråle ned på vinduet til cella. Der stod et forslått ansikt med grønne øyne bak gitteret.

Vlad var kommet tilbake, men det var åpenbart ikke for å hente meg.

I sat patiently up on my ledge, my gaze fixed on the parking lot until evening finally came. Then I ran down. The traces of Vlad’s adrenaline lay thick over the parking lot. There were bloodstains on the asphalt, and the seven-seater van was gone. I thought I had heard the people speaking Russian to each other, and English to the guards.

The Polish authorities were regularly accused of so-called “pushbacks,” in which people on the run were rounded up and driven back to the border, or often into the Belarusian “sistiema” zone I told you about yesterday. The authorities, for their part, argued that the migration was being steered across these borders to destabilize Europe, and that the whole operation was orchestrated from Minsk in cooperation with the Kremlin. The authorities claimed that on the Belarusian side, officials actually helped transport refugees, and that they equipped them with bolt cutters, hacksaws, ladders, and other tools they could use to get through the barbed wire.

In one incident, a Polish guard was stabbed and killed by someone trying to cross the border. After that, they established an exclusion zone extending 60 kilometers into Poland, with a total ban on being closer than 200 meters to the border, and where providing humanitarian aid was criminalized. Krystyna was involved in one such court case.

What had happened in the parking lot was something quite different from those “pushbacks.” For one thing, they had used the cells, and those were reserved for special cases. And since they were also speaking Russian, it was obvious that these were not Polish border guards.

It was dark inside the room where I assumed my beloved was sitting behind lock and key. The guards had gone home long ago, and at some distance the Persian cat wandered around, sniffing at things in the quiet evening, casting a glance in my direction now and then.

A cloud drifted aside and let a beam of moonlight fall onto the cell window. There stood a battered face with green eyes behind the bars.

Vlad had come back—although obviously not for me.

14.

Formiddagen etter var det en politisk demonstrasjon på grensen mellom Polen og Belarus. På parkeringsplassen hadde et titalls aktivister møtt opp med plakater hvor det var skrevet ting som “Kjærlighet uten grenser”, “Født unormal”, “Slipp politiske fanger fri nå” og “Etter regnet kommer skeiv kjærlighet”.

Krystyna og Mirza var blant de oppmøtte. De hadde malt seg med farger i ansiktet. Andre hadde masker. Midt blant dem stod en gråmusset mann i lærtruse med kjetting rundt halsen og en bluetooth-høyttaler med dance-musikk. I tillegg var det et uforholdsmessig stort presseoppbud, til og med den internasjonale TV-kanalen CNN var oppstilt med en reporter som holdt en mikrofon mens hun forklarte at bare noen meter bak seg kunne disse unge aktivistene ende opp i fengsel for å demonstrere. Hun beskrev Belarus som Europas siste diktatur, og forklarte hvordan økende spenning mellom øst og vest hadde ført til byggingen av gjerdet. –This is Regina Bergdorff, reporting from the edge of democracy.

Nede på parkeringa forsøkte jeg få Krystynas oppmerksomhet ved å melodramatisk slenge meg ned foran henne på asfalten. Hun smilte og plukket meg opp, men etter få sekunder slapp hun meg rett ned og begynte å snakke med Regina Bergdorff. Jeg fortsatte melodramaet, og fikk napp hos ei med kortklippet oransjefarget hår med svarte flekker, som en marihøne. Hun klødde meg varsomt inni øregangene. Smått grenseoverskridende, men veldig deilig.

Marihøna trakk ut fingrene, og jeg hørte da at noe foregikk. To av grensevaktene hadde kommet ut med Vlad mellom seg. Han så medtatt ut med håndjern, flakkende blikk og en hevelse på høyre side. Demonstrantene ropte slagord, men de stilnet da Vlad ble ført forbi.

Både demonstrantene og vaktene var forfjamset, ingen hadde nok sett for seg at deres to aktiviteter skulle sammenfalle.

Mediekorpset rullet alle sine kameraer. Regina Bergdorff tenkte at her kunne hun muligens score journalistisk jackpot.

I det fjerne kom 7-seteren med sotede vinduer kjørende.

The next morning, a political demonstration was taking place at the border between Poland and Belarus. In the parking lot, a dozen activists had gathered with signs that read things like “Love Has No Borders,” “Born Sick”, “Free Political Prisoners Now,” and “After the Rain Comes Queer Love”.

Krystyna and Mirza were there. They had painted their faces in bright colors. Others wore masks. In their midst stood a gray-haired man wearing nothing but a leather G-string, a heavy chain around his neck and a bluetooth speaker with dance music. There was also a disproportionately large press presence—even the international TV channel CNN was there, with a reporter holding a microphone as she explained that just a few meters behind her, these young activists could end up in prison for demonstrating. She described Belarus as Europe’s last dictatorship and explained how rising tensions between East and West had led to the construction of the fence. “This is Regina Bergdorff, reporting from the borders of democracy.”

Down in the parking lot, I tried to get Krystyna’s attention by melodramatically throwing myself onto the asphalt in front of her. She smiled and picked me up, but after a few seconds she dropped me and began talking to Regina Bergdorff. I continued my melodrama and caught the interest of a woman with short orange hair with black spots—like a ladybug. She gently scratched the insides of my ears. Slightly boundary-crossing, but lovely.

The ladybug pulled her fingers out, and that’s when I heard something happening. Two border guards had come out with Vlad between them. He looked far from his best, with handcuffs, darting eyes, and a swelling on his right side. The demonstrators shouted slogans, but fell silent as Vlad was led past them.

Both the activists and the guards were taken aback; none of them had imagined their two activities would co-incide like this.

The media crews rolled all their cameras. Regina Bergdorff thought this smelled of a journalist jackpot.

In the distance the car with tinted windows approached.

15.

Beata Kozidrag hadde sett sitt snitt til å komme på internasjonal TV, og pønsket på hvordan hun kunne tre inn foran kamera med CNN-reporteren Regina Bergdorff. Beata var en drag queen av den gamle undergrunnssorten. En slik som satt innerst i det mørkeste hjørnet ved bardiskens ende etter hun var ferdig med kveldens show. Alltid på alerten og lynende skarp, bak et ugjennomtrengelig skjold av sminke og billige parykker. Det var umulig å avsløre hva hun egentlig tenkte, hun vernet om sine innerste tanker - som en katt egentlig.

Aktivistene hadde mumlet og hvisket til hverandre da Vlad ble ført bort til en busslomme hvor de to vaktene stod og holdt han fast mens de ventet. Krystyna snakket til Beata Kozidrag, nikket mot Vlad og pekte på 7-seteren som nærmet seg nå. De to konspirerte om et eller annet, tenkte seg om noen sekunder og så tiltrakk dronninga seg oppmerksomheten ved å le altfor høyt og strenet teatralsk rett bort til CNN.

Journalistene flokket seg rundt Beata som nå holdt mer som en pressekonferanse med talepunkter om aksjonen som var en solidaritetsmarkering med skeive øst for grensen. Hun leverte kalde fakta som understrekte at den politiske utviklingen i Polen var en del av en internasjonal tendens, her var det ingen grunn til å tro at man var bedre enn andre land. Hun sa at menneskerettighetene står i en kryssild mellom øst og vest når USA nå på absurd vis retter pekefingeren mot bittesmå utsatte minoriteter som årsaken til sine problemer – akkurat slik Russland gjør. Her rettet Beata Kozidrag faktisk pekefingeren mot linsen til CNN.

Samtidig hadde mannen i lærtangaen kommet inn i bildet, han trykket play på bluetooth-høyttaleren og en dance-remix av “High Season” fra Rats satte i gang å spille i det Kozidrag begynte å danse. OK!

Regina Bergdorff hadde sitt fulle hyre med å kommentere utviklingen. Hun måtte også følge med på at fotografen filmet alt som skjedde, samtidig som hun selv var med i bildet. Kunne dette bli en Pulitzer-pris?

Beata Kozidrag may have seen her chance to make it onto international television, and was scheming how to step resolutely in front of the camera together with CNN reporter Regina Bergdorff. Beata was a drag queen of the old underground kind. The sort who would sit tucked away in the darkest corner at the far end of the bar after finishing the night’s show. Always alert and razor-sharp, behind an impenetrable shield of makeup and cheap wigs. It was impossible to tell what she was really thinking; she guarded her innermost thoughts — much like a cat, really.

The activists had murmured and whispered among themselves as Vlad was led away to a bus stop lay-by, where the two guards stood holding him while they waited. Krystyna spoke to Beata Kozidrag, nodded in the direction of Vlad, and pointed at the seven-seater bus now approaching. The two conspired about something, thought it over for a few seconds, and then the queen drew attention to herself by laughing far too loudly and striding theatrically straight over to CNN.

The journalists swarmed around Beata, who now conducted what amounted to a press conference, complete with talking points about the action — a solidarity demonstration with queer people east of the border. She delivered precise facts, emphasizing that the political developments in Poland were part of an international trend; there was no reason to believe one country was better than the others. She said that human rights are caught in the crossfire between East and West, now that the United States, in an absurd twist, is pointing the finger at tiny, vulnerable minorities as the cause of its own problems — exactly as Russia does. In this moment, Beata Kozidrag actually pointed her finger straight at the CNN lens.

At the same time, the man in the leather g-string and a boombox entered the frame. He pressed play on his speaker, and a dance remix of “High Season” from Rats the Musical blasted out just as Kozidrag began to dance. OK!

Regina Bergdorff had her hands full, trying to comment on the unfolding situation. She also had to make sure the cameraman was capturing everything that was happening, all while she herself remained in the shot. Could this turn into a Pulitzer Prize? She was ready!

16. 

Demonstrasjonen hadde nå et soundtrack, og til og med perserkatten og jeg flakket diskret med øynene av utviklinga på grensekontrollen. Det asfalterte området foran vaktbuene var til vanlig både traurig og ensformig. Kanskje bar menneskene der på dramatiske historier, de var ofte både nervøse og stressede. Men akkurat på grensen anstrengte alle seg for å gjøre alt riktig, eller nærmere bestemt: ingenting feil. Så det var aldri noe løssluppent eller avslappet der. Kun barn som var små nok til å ikke forstå alvoret kunne finne på å smile.

Nå svinset en drag queen fram og tilbake til en innøvd koreografi, en gråhåret mann i tangatruse var dagens DJ mens flere internasjonale medier filmet det hele. Aktivistene sang og danset med den største selvfølge mens de holdt bannere og skilt med slagord opp foran kameraene.

Det er et trekk ved alle samfunn at når noe ikke kan snakkes åpent om, fordi det er tabu, eller ulovlig, så flyttes det over til teksten mellom linjene, til metaforer, symboler eller til og med kodespråk. Mangt et undertrykkende regime har forsøkt, men det viser seg å være et umulig prosjekt å få folk til å slutte å uttrykke seg.

Under andre verdenskrig i Norge kunne en binders bety “vi holder sammen”. Fra Kina fraktes minnepinner med såpeoperaer over grensen inn i Nord-Korea til ett folk som noen mener må få vite at det finnes en verden utenfor, som bryr seg.

Alle skjønner at musicalen Rats ikke bare handler om rotter og katter, men også om menneskene inni kostymene – og menneskene som ser på. Den handler om hvordan makt og frykt går hånd i hånd, om de sterke som bestemmer, og om de svake som alltid får svi. Rats handler også om hvordan utskuddene finner sammen, de lager seg sin egen verden, med sang og musikk. De finner sin egen søppelkasse å bo i.

Aktivistene ville åpenbart at Vlad skulle forstå at han var gjenkjent, og de sjanset uten særlig stor risiko på at noen andre skulle klare å lese mellom linjene denne obskure koblingen mellom en veldig kjent musical og en veldig ukjent artist fra den tsjetsjenske undergrunnen. Vlads hender var i håndjern, ellers hadde han klødd seg på ørene. Spesielt fordi 7-seteren med de sotede vinduene nå seg inn på parkeringa foran dem.

The demonstration now had a soundtrack, and even the Persian cat and I discreetly flicked our eyes at each other over the developments at the border control. The paved area in front of the guard booths was usually both dreary and monotonous. Perhaps the people there carried dramatic stories with them; they were often nervous and stressed. But right at the border everyone made an effort to do everything correctly—or more precisely: nothing wrong. So there was never anything carefree or relaxed about the place. Only children small enough not to understand the seriousness might smile.

Now a drag queen sashayed back and forth to a rehearsed choreography, a grey-haired man in a thong was the DJ of the day, while several international media outlets filmed the whole thing. The activists sang and danced as they held banners and placards with slogans up in front up to the cameras.

It is a feature of all societies that when something cannot be spoken about openly—perhaps because it is taboo or illegal—it is moved into subtext, into metaphors, symbols, or even coded language. Many an oppressive regime has tried, but it turns out to be an impossible project to stop people from expressing themselves.

During WWII in Norway, a paper clip could mean “we keep together.” From China, memory sticks with soap operas are smuggled across the border into North Korea to a population that some believe needs to know there is a world outside that cares.

Everyone understands that the musical Rats is not just about rats and cats, but also about the people inside the costumes—and the people watching. It is about how power and fear go hand in hand, about the strong who decide, and the weak who always take the blow. Rats is also about how the outcasts find each other, create their own world with song and music. They find their own trash can to live in.

The activists clearly wanted Vlad to understand that he had been recognized, and they took a chance—with relatively little risk—that someone else would be able to make this obscure connection between a very famous musical and a very unknown artist from the Chechen underground. Vlad’s hands were in handcuffs; otherwise he would have scratched his ears. Especially because the 7-seater with tinted windows was now pulling into the parking area in front of them.

17.

7-seteren med de sotede vinduene hadde sakket ned til musetempo. Beata Kozidrag befant seg borte ved kameraene da siste vers av High Season gikk i gang. Hun mimet i vei.

Sommer, men jeg er helt ute av takt

Demokrati, det får bli senere

Menneskerettigheter, ikke på min vakt

Jeg vandrer for alltid alene

Beata hadde catwalket bort til bilen og stoppet brått på ordet “alene” som gjallet videre som et ekko, noe som betød at denne låta gikk nå inn i et lengre dance-parti med en dunkende bassrytme.

Foran i bilen satt en kvinne og en mann med kamuflasjeklær, treningsstudio-muskler, tatoveringer og overdimensjonerte halslenker. Hvis hensikten var å se tøffe ut, så var de farlig nær det parodiske. De gestikulerte heftig til hverandre med røde ansikter. En Wunderbaum pendlet fra speilet. De to hadde fokusert på Vlad og dragartisten, men de registrerte endelig også pressekorpsets tilstedeværelse, som i samlet flokk nå vendte kameraer og mikrofoner i retning dem, i en slags forventning om at de var neste innslag i det koreograferte showet. Tøffingene ble på sin side tatt av panikk og med gassen i bånn tok de en u-sving og forsvant i en sky av svidd gummi.

Tilbake stod grensevaktene, perplekse. Det var mange i dette opptrinnet som gjorde krav på oppmerksomhet. Regina Bergdorff forsøkte med CNN-mikrofonen i hånda å gjøre en nøktern, besinnet sammenfatning av hva som pågikk, samtidig som hun prøvde å legge lokk på sin egen overtenning. Musikken hadde merkelige forvrengninger siden Bluetooth-høyttaleren begynte å gå tom for batteri, og de to vaktene ble enige om å ta Vlad tilbake på cella siden overleveringen hadde gått i vasken.

Vlad var den stumme hovedpersonen, som alt kretset om, men ingen henvendte seg direkte til. Krystyna og gjengen pakket ihop, og mannen i tangatrusa kledde på seg en allværsjakke, brune chinos og et par briller som gjorde at han nå så ut som en hvilken som helst kjemilærer. En ung eksilrusser prøvde å forklare Mirza hvor hennes hjemsted, den fjerne republikken Udmurtia lå, mens de rullet opp et banner med slagordet ДЕЛАЙ ИСКУССТВО ИЛИ УМРИ – LAG KUNST ELLER DØ.

The seven-seater with the dark windows had slowed to the tempo of a mouse walking. Beata Kozidrag was over by the cameras when the final verse of High Season kicked in. She lip-synced her way through it.

Summer, I’m completely out of sync

Democracy comes later

Too early for human rights

I’ll always be alone

Beata had catwalked over to the car and came to an abrupt stop on the word “alone,” which echoed on and on—signaling that the track was now sliding into a longer dance break driven by a heavy bass rhythm.

In the front seats sat a woman and a man dressed in camouflage, gym-built muscles, tattoos, and oversized chain necklaces. If the intention was to look tough, they were bordering parody. They gesticulated furiously at each other, faces flushed red. A Wunderbaum air freshener swung from the rearview mirror. The two had been focused on Vlad and the drag spectacle, and only now did they finally register the presence of the press corps, which as a single mass turned cameras and microphones toward them, as if expecting the choreographed performance to continue. The tough guys, for their part, were seized by panic, and with the accelerator floored they u-turned and disappeared in a cloud of burnt rubber.

Left behind were the border guards, perplexed. Many figures in this scene were competing for attention. Regina Bergdorff, CNN microphone in hand, tried to deliver a sober, measured summary of what was happening, while at the same time attempting to rein in her own overexcitement. The music began to warp oddly as the Bluetooth speaker started to run out of battery, and the two guards agreed to take Vlad back to his cell, since the handover had fallen through.

Vlad was the silent protagonist around whom everything revolved, yet no one addressed him directly. Krystyna and the rest packed up, and the man in the thong got dressed in an all-weather jacket, brown chinos, and a pair of glasses that made him look like any ordinary chemistry teacher. A young Russian exile tried to explain to Mirza where her homeland—the distant republic of Udmurtia—was located, as they rolled up a banner bearing the slogan ДЕЛАЙ ИСКУССТВО ИЛИ УМРИ — MAKE ART OR DIE.

18. 

Journalistene og aktivistene var forduftet, og nattens ro hadde senket seg over grensekontrollen mellom Polen og Belarus. Jeg satt utenfor cellevinduet, akkurat som jeg hadde sittet utenfor den gravide palestinerens vindu tidligere. Bak gitteret hulket Vlad så stille at bare dyr med ekstra gode ører kunne høre det. Det er vanskelig å bære på så mye smerte, men ikke få noen trøst. Det er der vi katter kommer inn i bildet. Jeg mjauet. Så mjauet jeg en gang til. Jeg fortsatte å mjaue. Det ble stille fra cella. Vlad kom fram i vinduet - og våre blikk møttes idet langlysene fra en bil sveipet over oss.

Vlad tenkte kanskje på naboen fra gamledager i Moskva, hun som hadde så mange kjæledyr. Tre katter og en hund, 10 slanger og 15 store firfirsler fikk plass i leiligheten hennes. Hun og alle dyrene endte opp i Uzbekistan, han hadde via omveier hørt at hun nå også hadde fått seg hest. Kanskje han heller burde flyktet den veien? De to i 7-seteren hadde vært i hælene på Vlad helt siden han dro over grensen fra Belarus.

Vlad skvatt tilbake av billysene som traff han. Hans forhold til biler var ikke så bra for tida, de transporterte han bare med til situasjoner som var enda verre enn de han allerede befant seg i. Og dette kunne bli enda verre. Jeg derimot, kjente igjen lyden fra Krystynas gamle Toyota, og ble ikke overrasket da hun og Mirza trillet inn på parkeringa og hoppet ut.

Mirza hadde med seg et brekkjern, og de smøg seg rundt på baksiden av bygget med glattcellene. Alarmen gikk da de brøt opp inngangsdøra. De tok seg videre inn til Vlad, og han kom ut mellom dem til den øredøvende alarmen. De slamret igjen bildørene etter seg og kjørte mot enden av parkeringsplassen, hvor de ville måtte ta en u-sving for å komme ut på veien.

Jeg hadde akkurat fylt 90 katteår, hadde katte-AIDS, og bedrev ikke akkurat dagene med kondisjonstrening – men jeg løp alt jeg kunne for å rekke bort til veien for å avskjære dem. Det brant i de små kattelungene mine. Fra siden kom Toyotaen i full fart. I mitt livs desidert mest melodramatiske øyeblikk bykset jeg over den siste grøfta og kastet meg inn i veibanen. Blendet av frontlysene tenkte jeg at hvis det ender her, så er det greit.

The journalists and activists had vanished, and the stillness of night had settled over the border crossing between Poland and Belarus. I sat outside the cell window, just as I had earlier sat outside the window of the pregnant Palestinian woman. Behind the bars, Vlad sobbed so quietly that only animals with exceptionally good hearing could catch it. It’s hard to carry so much pain and receive no comfort. That’s where we cats come in. I meowed. Then I meowed again. I kept meowing. The cell fell silent. Vlad stepped up to the window—and our eyes met as the high beams of a car swept over us.

Vlad may have been thinking of a neighbor from long ago in Moscow, the one who had so many pets. Three cats and a dog, ten snakes and fifteen large lizards all fit into her apartment. She and all the animals had ended up in Uzbekistan; through roundabout channels he had heard that she had now also acquired a horse. Maybe he should have fled that direction instead? The two people in the seven-seater had been on Vlad’s heels ever since he crossed the border from Belarus.

Vlad recoiled from the headlights that hit him. His relationship with cars wasn’t very good these days; they only ever transported him to situations even worse than the ones he was already in. And this could become even worse. I, on the other hand, recognized the sound of Krystyna’s old Toyota and wasn’t surprised when she and Mirza rolled into the parking lot and jumped out.

Mirza was carrying a crowbar, and they crept around to the back of the building with the isolation cells. The alarm went off as they forced open the entrance door. They made their way to Vlad, and he emerged between them to the deafening alarm. They slammed the car doors behind them and drove toward the far end of the parking lot, where they would have to make a U-turn to get out onto the road.

I had just turned ninety cat years old, had feline AIDS, and didn’t exactly spend my days doing cardio workouts—but I ran as fast as I could to reach the road and cut them off. My little cat lungs were burning. The Toyota came speeding toward me. In the single most melodramatic moment of my life, I leapt over the last ditch and threw myself into the roadway. Blinded by the headlights, I thought that if it ends here, it’s okay.

19.

Mitt ene alternativ hadde vært å bli igjen på en grensekontroll jeg kjente inn og ut, til det kjedsommelige. Det andre alternativet var å stoppe Krystyna før de forsvant. Hvis jeg hadde noe som lignet på en flokk, så befant de seg i den bilen, og å bli forlatt av flokken er det verste som kan skje for et dyr. Et tredje alternativ var at jeg ble overkjørt, og det hadde også vært greit. Men naturligvis ikke så gøy for de andre. Perseren hadde sagt at jeg burde se mer av verden før det var for sent, og hun hadde rett. Jeg hadde ingenting mer å ligge der for, oppe på avsatsen over vaktbuene.

Det hadde gått bra. Krystyna klarte å stoppe. Jeg var nå i baksetet med Vlad, som skalv som et aspeløv.

Krystynas hus lå i kanten av Białowieża. Det var ikke gatelykter i området, så man trengte katteøyne eller månelys for å klare å se noe i nattens mulm og mørke. Vi parkerte på gårdsplassen, og gikk inn. Vlad ble introdusert for Monika, hun hadde vært den som svarte telefonen da han hadde ringt nødnummeret, panisk i skogen med pistolskudd hylende om ørene. Hun sendte ham inn på badet med et håndkle og rene klær.

Mirza hadde stekt syriske falafler og gresskarbiffer med sesamfrø. Monika hadde bakt surdeigsbrød med karve og en formkake med kirsebær. Dette og mer til pakket hun i Tupperware-bokser med dobbelt sett av tallerken, kniv, gaffel og kopp. Monika grunnet et øyeblikk, før hun knekket et rått egg i en skål og satte på gulvet til meg.

Det var grålysning da Krystyna og Vlad klev inn i bilen igjen, og jeg smatt lynraskt inn på Vlads side. Krystyna så på meg en stund, så på Vlad, før hun smilte med et sukk og gikk inn for å hente kattepasset mitt.

One option would have been to stay behind at a checkpoint I knew like the back of my own paw. It was starting to bore me. The second option was to successfully halt Krystyna before they all disappeared. If I had anything that resembled a pack, they were in that car, and being abandoned is the absolute worst thing that can happen to an animal. A third option was that I might get run over, and that would have been fine too, I guess. Just not so great for the others. The Persian had said I should see more of the world before it was too late, and she was right. I had nothing more to lie around for, up on the ledge above the guard booths.

It went well. Krystyna managed to stop. I was now in the back seat with Vlad, who was trembling like a leaf.

Krystyna’s house lay on the edge of Białowieża. There were no streetlights in the area, so you needed cat’s eyes or moonlight to see anything at all in the pitch-black night. We parked in the yard and went inside. Vlad was introduced to Monika; she was the one who had answered the phone when he had called the emergency number, panicking in the forest with gunshots howling around his ears. She sent him into the bathroom with a towel and clean clothes.

Mirza had fried Syrian falafels and pumpkin patties with sesame seeds. Monika had baked sourdough bread with caraway and cherry pie. All this and more she packed into Tupperware containers, with two full sets of plates, knives, forks, and cups. Monika hesitated for a moment, then cracked a raw egg into a bowl and set it on the floor for me.

It was dawn when Krystyna and Vlad got back into the car, and I slipped lightning-fast in on Vlad’s side. Krystyna looked at me for a while, then at Vlad, before she smiled with a sigh and went inside to fetch my cat passport.

20.

Tsjetsjenia er et land i Kaukasus, helt sørøst på det europeiske kontinentet. Siden Sovjetunionens fall har landet vært gjennom to blodige kriger med Russland, med hundretusenvis av døde sivile og enda flere på flukt. Motstandskampen mot den russiske imperialismen begynte allerede på 1700-tallet.

Der vokste Vlad opp, ute på bygda i den vakre fjellregionen mot nabolandet Georgia. Faren var rektor på den lokale skolen, og moren var kjent i folkemusikkretser fra et kvinneensemble hvor hun spilte både garmosjka-trekkspill og balalaika. De hadde fire barn, som de elsket høyt.

Dette fortalte Vlad til Krystyna på en rasteplass ved motorveien i Latvia. Vi var på vei nordover i retning Finland, og skulle derfra krysse gjennom Sverige inn i Norge.

Vlad hadde sunget så lenge han kunne huske. Som barn var han festens midtpunkt på alle familiefeiringer, da gjerne sammen med lillesøsteren som danset.

I slutten av tenårene dro han til hovedstaden Grozny og ble med i en kunstnergruppe som stod bak крысы; - som senere ble til Rats.

Etter å ha vunnet en talentkonkurranse på TV flyttet han til Moskva og tok strøjobber som snekker for å forsørge seg mens han drømte om å bli popstjerne. 

I 2017 begynte Tsjetsjenia en utrenskning rettet mot homofile menn, og det verserte allerede rykter om Vlads kjærlighetsliv i Moskva. Han var hjemme ei helg for å feire bryllupet til søsteren, som han stod veldig nær. Der ble han tatt til fange og plassert i et fengsel i byen Argun, hvor han ble slått med plastrør, fikk elektrosjokk og ble holdt våt og våken i to uker i strekk for at han skulle angi andre homofile menn slik at de også kunne tortureres.

Det luktet kattetiss på den latviske rasteplassen, men jeg innså at det var duften fra hekken av buksbom, en plante som både er giftig for mennesker og dyr.

Vlad stammet da han skulle fortsette å fortelle. Det var det han hadde gjort for å slippe ut av fengselet som gjorde historien hans vanskelig å svelge – både for han selv og andre.

Chechnya is a country in the Caucasus, at the far southeastern edge of the European continent. Since the fall of the Soviet Union, the country has endured two bloody wars with Russia, with hundreds of thousands of civilian deaths and even more people forced to flee. The resistance to Russian imperialism began as early as the 18th century.

That is where Vlad grew up, in the countryside of the beautiful mountain region near the border with neighboring Georgia. His father was the principal of the local school, and his mother was well known in folk music circles from a women’s ensemble in which she played both the garmon accordion and the balalaika. They had four children, whom they loved dearly.

Vlad told Krystyna this at a roadside stop along the highway in Latvia. We were traveling north toward Finland, and from there we would cross through Sweden into Norway.

Vlad had been singing for as long as he could remember. As a child, he was the center of attention at every family celebration, often together with his younger sister, who danced.

In his late teens, he moved to the capital, Grozny, and joined an artist collective behind крысы; —which later became Rats.

After winning a televised talent competition, he moved to Moscow and took odd jobs as a carpenter to support himself while dreaming of becoming a pop star.

In 2017, Chechnya launched a purge targeting gay men, and rumors about Vlad’s love life in Moscow were already circulating. He was home for a weekend to celebrate his sister’s wedding—he was very close to her. There, he was captured and placed in a prison in the city of Argun, where he was beaten with plastic pipes, subjected to electric shocks, and kept wet and awake for two weeks straight in order to force him to name other gay men so that they, too, could be tortured.

There was a smell of cat urine at the Latvian rest stop, but I realized it was the scent of a boxwood hedge, a plant that is toxic to both humans and animals.

Vlad began to stutter as he tried to continue. It was what he had done to get out of prison that made his story hard to bear—both for himself and for others.

21.

Gjennom Baltikum og videre nordover skiftet de ovale klistremerkene på bilene. Jeg så både UA, EST og PL, til det var nesten kun SF-klistremerker og snøen hang tung i trekronene i de endeløse finske skogene.

Blant tusen islagte sjøer, boreale bartrær og reinsdyr i vinterpels hvisket Vlad fram resten av historien.

Etter to uker med mishandling hadde han ikke gitt fra seg noen navn, men det var mest fordi han ikke hadde noen. Hans venner og bekjente holdt alle til i Moskva. Heldigvis, fordi alle knekker av tortur til slutt. De hadde gitt han en vei ut av fengselet, men den var betinget. Han fikk forbud mot å opptre og synge offentlig. Det kunne han kanskje taklet. Men det hang sammen med at han også skrev på en kontrakt og ble overført til en beinhard treningsleir for soldater. Et halvt år senere jobbet han for en russisk oligarks paramilitære gruppe og befant seg på Madagaskar som bodyguard i forbindelse med en presidentkandidats valgkamp. Han hadde også skutt ned et helikopter i Mozambique. Plantet landminer i Libya. Han hadde sammen med maliske soldater vært med å henrette flere hundre sivile. Diamanthandel, gullgruver og massakre i Sentral-Afrika. Uran og statskupp i Sudan.

Krystyna måtte stoppe bilen. De nærmet seg også norskegrensen.

Han kom tilbake til Russland for å delta på russisk side mot ukrainerne. Over ett år inn i den krigen deltok han i et mytteri mot den russiske presidenten, som feilet og han måtte rømme til Belarus. Pengene han hadde tjent som soldat ble beslaglagt. Krystyna lurte på hva med Vlads familie oppi det hele.

Den dagen de sluttet med torturen, informerte de om at hvis han tok kontakt med sin familie ville han bli henrettet foran deres øyne. De ønsket heller ikke å vite av han, ble det sagt. Men det visste Vlad at ikke stemte. Han visste at hans mor elsket ham som sine andre barn.

Vlad sa at han hadde ringt søsteren den natten i Białowieża-skogen, før han ringte nødnummeret og snakket med Monika som jobbet med Mirza og Krystyna. Så nå visste familien at han var i live.

Krystyna sa at nå var de snart i Nord-Norge, så langt fra resten av Europa at ingen kom til å finne han der.

De finner meg hvis de vil, sa Vlad.

Northbound through the Baltic states, the oval stickers on the cars kept changing. I saw UA, EST, and PL, until there were almost only SF stickers left and the snow hung heavy in the treetops of the endless Finnish forests.

Among a thousand frozen lakes, boreal conifers, and reindeer in winter coat, Vlad whispered the rest of his story.

After two weeks of abuse, he had not given up a single name—but mostly because he didn’t have any. All his friends and acquaintances were in Moscow. Fortunately so, because everyone breaks under torture eventually. They had offered him a way out of prison, but it came with conditions. He was banned from performing and singing in public. That, he might have been able to endure. But it was tied to him also signing a contract and being transferred to a brutal military training camp. Half a year later, he found himself employed by a Russian oligarch’s paramilitary group and was in Madagascar as a bodyguard during some presidential candidate’s election campaign. He had also shot down a helicopter in Mozambique. Planted landmines in Libya. Together with Malian soldiers, he had taken part in the execution of several hundred civilians. Diamond trade, gold mines, and massacres in Central Africa. Uranium and coups d’état in Sudan.

Krystyna had to pull the car over. They were also approaching the Norwegian border.

He returned to Russia to fight on the Russian side against the Ukrainians. More than a year into that war, he took part in a mutiny against the Russian president. It failed, and he had to flee to Belarus. The money he had earned as a soldier was confiscated.

Krystyna wondered what all of this meant for Vlad’s family.

The day the torture stopped, they informed him that if he contacted his own family, he would be executed in front of their eyes. They also said that his family wanted nothing to do with him. But Vlad knew that was not true. He knew his mother loved him as she loved her other children.

Vlad said that he had called his sister that night in the Białowieża Forest, before dialing the emergency number and speaking with Monika, who worked with Mirza and Krystyna. So now they knew that he was alive.

Krystyna said that they were soon in Northern Norway, so far from the rest of Europe that no one would find him there.

They’ll find me if they want to, Vlad said.

22.

Det var i disse dager i fjor at en gammel Toyota Corolla med oss inni kom kjørende til denne nordnorske bygda. Krystyna ordnet seg jobb hos Alvrun på hennes kombinerte gamlehjem, flyktningemottak og hotell, og hun ble igjen i flere måneder før returen til Polen. Hun holdt øye med Vlad mens hun la seg opp penger. Alvruns bedrift ligner på Krystynas B&B, bare i større skala, og med kjøtt. Alvrun har døpt meg Raillkatta. Hun lager en egen usaltet pølse som hun skjemmer meg bort med. Nordnorsk mus smaker også godt.

At Vlad ble offer for utrenskningen mot skeive menn som startet i Tsjetsjenia i 2017, det kanskje kan kvalifisere for at han får bli her. Hva han har oppgitt til de norske myndighetene om alt det andre, det er det bare saksbehandleren i UDI som vet. Hva som står i passet hans – og i hvilket land det er utstedt – det er strengt tatt også uvisst for de fleste. Etter at Krystyna dro tilbake til Polen, er det jeg som vet mest i denne bygda om hva hans fortid prøver å skjule.

De to som kom etter Vlad i skogen og i 7-seteren, de finnes offisielt ikke, og grensevaktene var bestukket. Det som Vlad ble tvunget inn i for å slippe ut av torturkammeret i 2017, det vil fornektes av myndighetene. Alt hysj-hysj kan være til hans fordel. Men sannheten kommer ofte for en dag. Kanskje den bør komme for en dag?

Jeg pynter juletreet som jeg var og saget ned her om dagen. Jeg har kjevlet, gnikket, skuret og støvsuget, til og med juleduken er dampstrøket til perfeksjon. Jeg har båret ved og holdt huset varmt, nå mangler jeg noen som kan komme og validere alt jeg har gjort. Hva er ellers poenget? På julaften vil det vise seg om alt håp er ute. I dag falt en av jekslene mine ut, betennelsen i tannkjøttet har begynt å spre seg, og det blør.

Vlad har fått det bedre i løpet av året vårt her, han lot seg til og med overtale av en lokal kunstner til å være med i en kort film. Krystyna spiller kirkerotta Julie og Vlad er en blanding av seg selv som snekker og musical-katten Romeo. Den skal jeg vise dere i morgen.

It was around this time last year that an old Toyota Corolla with us inside came driving into this tiny village in Northern Norway. Krystyna found herself a job with Alvrun at her combined nursing home, refugee reception center, and hotel, and she stayed on for several months before returning to Poland. She kept an eye on Vlad while she saved up some money. Alvrun’s business resembles Krystyna’s B&B, just on a larger scale—and with meat. Alvrun simply calls me “Travel-Cat.” She makes her own unsalted sausage and spoils me with it. Northern Norwegian mice taste good too.

That Vlad became a victim of the purge against gay men that began in Chechnya in 2017 might qualify him to stay here. What he has told the Norwegian authorities about everything else is known only to the case officer. What is written in his passport—and in which country it was issued—is, to be honest, also unclear to me. After Krystyna returned to Poland, I am the one in this village who knows the most about his past.

The two who came after Vlad in the forest and in the seven-seater officially do not exist, and the border guards were bribed. What Vlad was forced into in order to get out of the torture chamber in 2017 will be denied by the authorities. All this hush-hush may work in his favor. But the truth often comes to light. Perhaps it should come to light?

I am in the process of decorating the Christmas tree I cut down the other day. I have rolled dough, scrubbed, scoured, and vacuumed; even the Christmas tablecloth is steam-ironed to perfection. I have carried firewood and kept the house warm—now I am missing someone who can come and validate everything I have done. Otherwise, what's the point? On Christmas Eve we will know whether all hope is lost. Today one of my molars fell out, the inflammation in my gums is spreading, and I am bleeding.

Vlad has been doing better over the course of our year here; he even allowed himself to be persuaded by a local artist to take part in a little film. Krystyna plays the church rat Julie and Vlad is a mix of himself as a carpenter and the musical cat Romeo. I will show it to you tomorrow.

24.

Den opprinnelige sangen “High Season” het «Лаьтта заман» på tsjetsjensk og hadde innslag av folkemusikk fra fjellene. Vlads mor og hennes kvinneensemble var med på scenen med sine tradisjonelle trekkspill, balalaika og sang. Broadway-stjerna som jeg fortalte om 8. desember forandret arrangementene og stilen etter hun kjøpte rettighetene til musicalen. Utallige artister har senere gjort cover-versjoner av låta, så den finnes i like mange varianter.

Det bor én kunstner her i bygda, som har laget sin egen versjon av «Лаьтта заман» med kirkeorgel og trompet. Han ble først venn med Krystyna, og de to klarte sammen å overtale Vlad til å hente fram sin indre artist igjen etter årene med forbud og trusler. Det ville være en overdrivelse å si at Vlad har funnet gløden igjen, men det er en start. Han mjukner opp. Han har bare måttet lære seg å være hard i det siste. Men såklart, hvis man begynner å åpne ventilen for trykket fra fortida, så er det vanskelig å stenge den igjen. Det tror jeg Vlad vet.

I den opprinnelige versjonen av “High Season” foregikk handlingen i kjelleren under en moské, og i Broadway-oppsetningen var det et mer pan-religiøst bygg. Denne her er spilt inn i kirka rett her borte.

Han lokale kunstneren er litt av en skrue. Han hevder å ha bodd rundt hele verden, så ingen skjønner hvorfor han har endt opp her. Ikke har han slekt i området, faktisk så vet vi fint lite om han. Mesteparten av tida tilbringer han oppe på loftet i huset sitt, uten at vi helt hva som foregår der. Lyset står gjerne på til langt på natt, så hans døgnrytme er mer som en katts. Under filminnspillingen i kirka gikk han rundt og instruerte Vlad og Krystyna mens han sa ting som “du må på avrusning for middelmådighet” og “en ekte rotte ville spilt bedre enn du”. Han virker hundre prosent overbevist om at han er i sin “High Season”.

I morgen er det julaften – enten vi vil eller ikke.

The original High Season was called «Лаьтта заман» in Chechen and was influenced by folk music from the mountains. Vlad’s mother and her women’s ensemble appeared on stage with their traditional accordions, balalaikas, and singing. The Broadway star I mentioned on December 8 changed the arrangements and the style after she bought the rights to the musical. Countless artists have since made cover versions of the song, so it now exists in just as many variations.

There is one artist living here in the village who has created his own version of «Лаьтта заман», using church organ and trumpet. He first became friends with Krystyna, and together the two of them managed to persuade Vlad to bring out his inner performer again after years of banning and threats. It would be an exaggeration to say that Vlad has found his spark again, but it is a beginning. He is softening. He had to learn how to be hard. But of course, once you start opening the valve to release the pressure from the past, it is difficult to close it again. Vlad knows that.

In the original version of High Season, the story took place in the basement beneath a mosque, and in the Broadway production it was set in a more pan-religious building. This version was recorded in the church just over here.

The local artist is a bit of an oddball. He claims to have lived all over the world, so no one understands why he ended up here. He has no family in the area; in fact, we know very little about him. He spends most of his time up in the attic of his house, and we are never quite sure what goes on up there. The light is often on late into the night, so his circadian rhythm is more like a cat’s. During the filming in the church, he wandered around directing Vlad and Krystyna, saying things like, “you need to break your addiction to mediocrity” and “a real rat would have done this scene better than you”. He seems convinced that he is in his “High Season”.

Tomorrow is Christmas Eve — whether we like it or not.

24. 

Tidlig i dag morges, det var stjerneklart og snøkrystaller, hørte jeg den velkjente motorlyden fra Vlads pickup. Noen øyeblikk senere skrenset den inn foran huset. Jeg fulgte med fra min faste plass i vinduskarmen. Bilen stod lenge med motoren i gang, og langlysene var tent. Jeg så ikke hvem som satt inni, og eksosen smøg seg langs rimfrosten. Det var ingen tsjetsjensk popmusikk som dundret over stereoanlegget, som det vanligvis er.

Så klev han ut på passasjersiden, og kom inn i stua til meg.  ↓

Early this morning, while the stars were still out and the snow was covered in crystals, I heard the familiar hum of Vlad’s pickup truck. Moments later it skidded to a stop in front of the house. I watched from my usual spot on the windowsill. The car stood there for a long time with the engine running and the high beams on. I couldn’t see who was inside, and the exhaust crept like a fog along the frosty ground. There was no Chechen pop music pounding from the stereo, as there usually is.

Then he stepped out on the passenger side and came into the living room to me.

–––

Jul i sprekken - Xmas in the Crack har vært en føljetong i 24 deler om grensekatten Gregorij som pynter til jul og venter tålmodig og engstelig på sin beste menneskevenn Vlad.

Jul i Sprekken er et oppspark til den kommende Snekkersprekken, som blir regissør og manusforfatter Trygve Luktvasslimos andre spillefilm, produsert av Rein Film. Snekkersprekken er ei kjærlighetshistorie mellom krigsflyktningen Vlad og skatteflyktningen Romeo, hvor handlingen er satt til jula i ei over-the-top revitalisert nordnorsk utkantsbygd. Prosjektet gjør periferien om til et nervepirrende, internasjonalt, voldelig smertefullt og ikke minst kjærlighetsfullt midtpunkt i en verden preget av migrasjon, krig, økonomisk maktspill – og romantikk.

Jul i Sprekken - Xmas in the Crack med og av Trygve Luktvasslimo er produsert av Lukt Studios og støttet av Nordland fylkeskommune og Fond for lyd og bilde. Takk til Figurteatret i Nordland, Vestvågøy kulturskole, Pikene på Broen, Valberg menighetsråd for nøkkel til kirken, Barents Pride, Fundacia Ocalenia, Helsinki Foundation for Human Rights, Amnesty Norge, Grupa Granica, Mette Myhr, Helge Vikjord, Dorota Milewicz, Zuza Jasny, Joanna Niziołek, Dorota Przygucka, Sigrid Sæterhaug, Jørgen Smådal Larsen, Michal Sýkora, Regina Steen Bergmann, Lars Kaupang, Victoria Sergeenko, Kristina R. Johnsen, Aet Laigu, Mathis Ståle Mathisen, Aleksander Olai Korsnes, Espen Larsson, Raili Johansson. Alle menneskene som delte sine egne historier om flukt, forfølgelse og forflytning til Trygve Luktvasslimo, de må være anonyme, men skal ha den dypeste og største takken.

Til minne om Zelim Bakaev.

Jul i sprekken – Xmas in the Crack has been a 24-part serial about the border cat Gregorij, who decorates for Christmas and waits for his dear human friend, Vlad.

Jul i Sprekken is a prelude to the forthcoming movie Snekkersprekken (The Carpenter’s Crack), which will be director and screenwriter Trygve Luktvasslimo’s second feature film, produced by Rein Film. The Carpenter’s Crack is a love story between the war refugee Vlad and the tax refugee Romeo, set during Christmas in an over-the-top revitalized northern Norwegian rural community. The project transforms the periphery into a nerve-wracking, international, violently painful—and not least loving—center of gravity in a world shaped by migration, war, economic power struggles, and romance.

Jul i Sprekken – Xmas in the Crack, with and by Trygve Luktvasslimo, is produced by Lukt Studios and supported by Nordland County Council and the Fund for Sound and Image. Thanks to Nordland Visual Theatre, Vestvågøy kulturskole, Pikene på Broen, Valberg parish council, Barents Pride, Fundacia Ocalenia, Helsinki Foundation for Human Rights, Amnesty Norway, Grupa Granica, Mette Myhr, Helge Vikjord, Dorota Milewicz, Zuza Jasny, Joanna Niziołek, Dorota Przygucka, Sigrid Sæterhaug, Jørgen Smådal Larsen, Regina Steen Bergmann, Michal Sýkora, Lars Kaupang, Victoria Sergeenko, Kristina R. Johnsen, Aet Laigu, Mathis Ståle Mathisen, Aleksander Olai Korsnes, Espen Larsson, and Raili Johansson. All the people who shared their own stories of flight, persecution, and displacement with Trygve Luktvasslimo must remain anonymous, but deserve the very deepest of thanks.

In memory of Zelim Bakaev.